Risikofødsel

Sist jeg skrev her inne slet jeg med bekkenløsning, klarte ikke se tærne mine og var generelt veldig spent på tiden fremover. Det var blitt August og termindatoen nærmet seg. Vel, det skulle vise seg at jeg hadde en måned til med venting - egentlig ganske glad for at jeg ikke visste dette. 

Hadde termin 22 august, og jenta kom ut 02 september, 11 dager på overtid. 

Velger å skrive litt om fødselen, da jeg vet at det er alltid noe jeg kommer til å glemme. 

Natt til 30 august begynte jeg å mistenke at jeg lakk fostervann, så etter en samtale med jordmor på fødeavdelinga, leverte vi Guri til besteforeldrene og satte kursen mot Kristiansund sykehus. Da vi ankom fødeavdelingen ble det konstatert at det var fostervann som kom ut, og vi fikk beskjed om at om det ikke hadde skjedd noe innen kl 02 skulle jeg begynne med antibiotika. Vi fikk tildelt rom og begynte å vente på at fødselen skulle starte. Den natta ble det startet med antibiotika, og jeg skulle få det hver 3 eller 4 time helt til babyen var kommet ut. 

Neste dag pratet vi med legen og det ble bestemt at jeg skulle settes igang. Valget falt på ballongkateter (?) da dette er mest skånsomt. Pga keisersnitt med Guri var det aller beste at fødselen startet av seg selv, så de håpet at ballongkateteret skulle modne/åpne livmorhalsen såpass at riene begynte. Etter å ha fått satt på plass kateteret var det bare å høre på legens ordre og begynne å gå. Gå og gå, bevege meg mye. Helt til det forhåpentligvis falt ut av seg selv. Daniel motiverte meg til å bli med å gå trapper. Vi gikk trapper så det suste! Eller - jeg hadde en del kynnere, så det ble heller i snegletempo. Babyen ble ofte kontrollert, og hadde det bare helt (irriterende) supert inne i magen. Men akkurat som da jeg gikk med Guri, ble også dette kalt et risikosvangerskap. Daniel fikk seg en seng inne på samme rom som meg, heldiggrisen ;)

Vel, etter å ha gått med ballongkateteret i glufsa i rundt 30 timer, ville legen undersøke meg igjen. Legen fant ut at hun ville ta ut kateteret og ta resten av vannet, det var jo igjen en del vann der inne da jeg bare lakk litt. 1 september i 18-tiden ble ballongkateteret fjernet og vannet tatt. Jeg ble undersøkt og fikk forklart at jeg allerede hadde 4-5cm åpning. Jeg ble forklart at vi skulle se om riene startet. Jeg dro en tur på toalettet - var jo søkk våt etter alt fostervannet jeg så delikat hadde levert. Da jeg kom tilbake var senga mi borte. Daniel forklarte meg at den var flyttet over til fødestua. DA ble mamsen slitt svett. Nå skulle det da tydeligvis skje ting. i 19tiden begynte riene. Jeg hadde på forhånd sagt til Daniel at jeg ikke ønsket noe form for massasje eller stryking mens fødselen pågikk, og det respekterte Daniel. Han begynte å spørre litt smått om jeg kunne tenke meg å prøve å holde handa hans eller noe etterhvert da det tydeligvis var VELDIG kjedelig å bare sitte å se på at jeg hadde vondt. Jeg gikk med på å prøve, og Daniel fikk aldri ha hånden sin for seg selv igjen etter det ;) Kan trygt si det gjorde godt å holde (les: klemme flat) handa til kjæresten. Etter ca 4-5 timer med rier, fikk jeg beskjed om at jeg kunne presse. Daniel og jeg tok en "High five" og jeg jublet inni meg - snart skulle jeg bli mamma igjen. Etter en time med iherdig pressing, fikk vi forklart at de måtte tilkalle lege og evt vurdere vakuum. Barnet var stort, jeg hadde trangt bekken - ungen ville ikke komme ut. Jeg ble satt på drypp for å få mer fart i riene. Daniel motiverte meg med "Du må no klar å fød ein gong uten hjelp tå Dr. Hals du å Maren" (Dr. Hals var legen som utførte hastekeisersnittet og fikk ut Guri). Latter fylte rommet, og jeg presset alt jeg kunne. Enda en lege ble tilkalt. Jeg presset så jeg så stjerner, uten at babyen ville komme ut. Jordmødrene ventet på legen. Alle motiverte meg til å presse så godt jeg kunne på hver rie, uten at det kom noen unge. Jordmødrene begynte å hviske seg imellom og det ble bestemt at de måtte klippe. Plutselig falt pulsen til barnet fort, noe som var alvorlig. Ungen måtte ut, de hadde ikke tid til å vente på legen. Jordmora klipte, jeg presset, Daniel presset og alle motiverte meg til å fortsette å presse så godt jeg bare kunne. Klokka 00:59 kom babyen ut - og alle jublet.Babyen hadde hånda på siden av ansiktet, så pga det og det faktum at hun var 4410gram kan man godt si at det kjentes at hun kom ut. Jeg hadde bare så hel***** vondt, men var glad det var over. Da babyen var kommet ut kom to leger inn døra. De studerte jordmorens mesterverk og besluttet at jeg måtte i narkose for å få sydd meg sammen igjen. Jeg hadde blitt klipt samt hadde en alvorlig rift. Grad 3B(av 4 mulige) for de som har peiling på det. 

Verdens fineste Karoline var kommet til verden, og vi var superstolte :)

Endelig har vi kommet til august måned!

Tiden har gått så sakte, men likevel synes jeg ikke det er lenge siden jeg stod på badet med graviditetstesten i hånda og skalv og sa "hærregud" med et stort glis om munnen. August virket så langt frem i tid, men nå er vi plutselig kommet dit. August måned, måneden jeg har termin. 22 August for å være eksakt. Jeg gleder meg til å hilse på den krabaten som har sparka meg i ribben og blære den siste tida. 


Ellers så er bekkenløsninga nå på sitt verste. Er nå inn i min tredje dag denne uka, med gangvansker. Foten svikter og smertene iler igjennom. Jeg er lei, lei av å ikke kunne klare det jeg vil. Lei av å ha vondt. Men - det er verdt det. For snart skal jeg hyle meg igjennom en fødsel, og bli mamma til en liten jente eller en liten gutt. Jeg gleder meg. Håper det ikke er så altfor lenge til :)

Drittlei

Akkurat nå er jeg drittlei, og må få det ut. For å skåne samboeren litt, er det veldig greit å få "tømt seg" her på bloggen. 

Idag er det selvsagt bekkenløsninga som irriterer vettet av meg. Jeg har jo smerter i varierende grad hver dag, så begynner å bli vant til det. Men det jeg begynner å kjenne litt på er den følelsen av å ikke strekke til. Jeg er møkklei av å føle at jeg ikke strekker til. Ikke strekke til som hverken kjæreste, husmor eller mamma. 

Idag ville Guri ut for å plukke blomster, og ønsket at mamma ble med på det. Jeg gjør jo selvsagt alt jeg kan for den lille treåringen som går rundt her, så selvsagt ble mamman med ut for å plukke litt blomster. Da jeg stod midt på enga, skjøt bekkenløsninga smerter fra litt over høyre rumpeball og nedover høyrefoten, foten svikter og jeg må passe på å få vekta over på venstrefoten for ikke å falle. Etterpå er det minutter der bekkenet verker. "Sjå, en smørblomst, mamma. Kjæm du?" roper treåringen. "Mamma må bære kvil foten sin litt, vennen. Men æ kjæm snart" svarer jeg. Hater det. Jeg vil løpe ut til Guri og se på smørblomsten hun hadde lokalisert. Forstår Guri godt om hun gleder seg til jeg blir normal igjen. Da kan mamma hoppe på trampoline og være med på all lek uten pauser.

Jeg er drittlei av å spørre samboeren om å gjøre små ting for meg, som jeg lett kunne ha gjort på 5 sekunder. Lei av å ikke klare det jeg vil klare. 

Nå er treåringen lagt og jeg har satt meg i godstolen i stua. Har lyst til å rydde litt rundt meg, men jeg klarer ikke. Bekkenet verker og jeg er sur. Samboeren kan være glad han er på jobb akkurat nå. Jeg vil så gjerne gjøre det fint her inne til Daniel kommer hjem. Jeg vil ta ut av oppvaskmaskina, rydde leker og tenne litt lys for å få en koselig stemning i stua. Men her sitter jeg, pladask i stolen og venter på at bekkenet skal hvile seg litt. Samtidig banner jeg litt for meg selv. 

En vakker dag skal jeg løpe på enga med treåringen, hoppe i trampolina, rydde, tenne talglys, vaske klær, lage mat og være med på gjemsel. ALT på EN dag. Og det skal bli helt fantastisk!

Er veldig glad for at det er en veldig fin grunn til at jeg har bekkenløsning. Snart kommer det en liten jente eller en liten gutt inn i livet vårt, og vi gleder oss. Kjenner spark hele døgnet hver dag og jeg koser meg veldig med sparkene (iallefall så lenge de sparker der jeg ønsker). Men - det må være lov til å si FUCK BEKKENLØSNING.

 

Spent

Endelig er snart dagen her, dagen jeg har ventet på i 9 uker. Ultralyd nr 2. WOOP! 

Ved den ordinære ultralyden fikk jeg forklart at morkaka lå langt nede, helt i kant med åpningen. Av den grunn, samt pga risikosvangerskapet jeg hadde med Guri, ble jeg satt opp til en ultralyd nr 2. Om to små dager skal det sjekkes om morkaka har funnet ut at hun ønsker seg lengre opp, eller om hun trives godt der nede. Er jo en sjans for at hun så fint har lagt seg tilrette over åpningen, men det er heldigvis større sjans for at hun har flyttet seg oppover etterhvert som hun har vokst. Har hun ikke flyttet på seg, er det en sjans for at det blir keisersnitt igjen. Så jeg er litt spent, kan man si. 

En annen ting jeg er spent på er størrelsen på denne babyen som lever inne i meg. Jeg har igjen 3 mnd av svangerskapet og føler jeg ser ut som en hval allerede. Skal ikke se bort ifra at det er en enorm skapning der inne. Heldigvis er det vanlig at magen blir større med baby nr 2. Vel, spennende blir det. 

Daniel skal være med på denne ultralyden også, noe som er koselig. Litt mindre koselig er det faktum at Daniel ikke vil vite kjønnet på den lille. Han synes det er spennende å få vite det når den lille er kommet ut. Jeg for min del kunne godt tenkt meg å vite kjønnet nå, av praktiske grunner. Og av den grunn at det er koselig å vite om det er ei lita jente der inne, eller en liten gutt. Men, må jo innrømme at det hadde vært koselig å funnet ut når barnet er kommet ut også. Vel - det er iallefall en frisk baby der inne, det er det viktigste :) 

"Æ vil ha meje jåggert" kom det fra siden min her nå. Da er det vel bare for hvalen å prøve å komme seg ut av godstolen. 



Hvordan går det?

Jeg får ofte det spørsmålet om dagen. Mest sannsynlig på grunn av min vaggende gange kombinert med lett hinking. - joda, det går iallefall fremover blir ofte svaret mitt. Det er aller enklest. Føler jeg må forklare så mye om jeg sier annet. For det går ikke bra. Det går heller ikke rett til hel*ete. Noen dager er bra, andre dager har jeg problemer med å gå. De fleste vet at jeg sliter med bekkenløsning, og har fått flere kommentarer om at "DET er inke bare bare". Men, jeg har blitt godt kjent med fru bekkenløsning. Hun trenger ikke hinte mange ganger før jeg forstår at jeg må sette meg ned. Jeg vet også hvilke oppgaver fruen ikke liker, og hvilke stillinger hun helst vil unngå å være i. Fru bekkenløsning elsker å bade, men hun liker ikke det å komme seg ut av badekaret. Hun har også et ganske så stort kjærlighetsforhold til puter, spesielt på natt. Jeg skal prøve å pleie fruen så godt jeg kan i tre måneder til, slik at hun føler at jeg er for snill til at hun skal plage meg lengre og drar sin vei når det kommer en ny verdensborger i hus.

Ellers så er dagene veldig like for tiden. Jeg er jo hjemme fra jobb, så dagene går til lett husarbeid, Gurikos og masing på kjæresten. Dager der jeg kommer meg litt ut av huset er gull verdt, for man blir litt lei av å se på de samme veggene dag ut og dag inn. Vel - nå skal jeg overtale Guri til å bli med meg hjem. Det er så mye artigere å være til bestemor og bestefar skal vite. Ha en god helg alle sammen. Iallefall til deg Anne Marie - tror du er den eneste som er innom bloggen min :) hihi

Lenge siden sist

Svippa innom bloggen min en snartur idag og så fort at det var blitt ei stund siden sist jeg var innom. Guri har vokst, og det har jeg også for å si det slik. 

Fant fort ut at det var veldig koselig å lese gamle innlegg og kjente jeg ble glad for at jeg hadde skrevet ned noe her inne. Det er jo så mye som er glemt. En liten oppdatering siden sist er vel at jeg er gravid igjen med nr 2. Guri gleder seg til å bli storesøster, men at det er litt kjedelig at ikke babyen kommer nå. Som hun sier selv - "Æ ska bli dokter og storesøster. Ska bli storesøster først da". 

Jeg for min del vokser og vokser. Samboeren mener det er to der inne, siden jeg er SÅÅ stor. Vel - takk for den. Jeg for min del tror det er en liten gutt der inne, men det er ingenting som er fastslått enda, og det blir det ikke heller før den kommer ut. Skal på ultralyd om to dager, og det skal bli godt å få fastslått om det er en eller to. Er det bare en baby, gleder jeg meg enormt til å motta unnskyldninger og fine ord fra kjæresten for alle kommentarene han har lirket ut den siste tida når det kommer til mitt magemål. "Det må værra to, sjå på maganj din da!". Joda, takk. DET ER FAKTISK VANLIG Å FÅ FORTERE MAGE NÅR MAN VENTER NR 2. Så, etter førstkommende onsdag venter jeg å komme hjem til røde roser og kommentarer om hvor fin jeg er som gravid. Satser på å få overøst ord som "vakker" og "perfekt", gjerne satt sammen med ordet "kropp". 

Livet som småbarnsforeldre er forresten veldig koselig. Vanskelig å ikke bli helt klissete her, men man kan ikke tenke seg å leve livet uten barnet sitt. Guri våknet idag med feber, men har god allmenntilstand. Vi har både malt, lekt gjemsel og sparket ball. Eller - gjemsel og gjemsel. "Gjøm dæ bak gardina du mamma, så sæm æ". Hvis jeg - mot all formodning skal være så morsom å finne en super gjemmeplass blir to-snart-tre-åringen snurt og forteller meg at avtalen var at jeg skulle gjemme meg bak gardina, IKKE på den supre plassen jeg akkurat hadde gjemt meg på. Så - slik går dagene. Latter, løping, prating. Jeg elsker det.

Skal vi nå hoppe elegant over kjæresten og hvordan han har det - og gå rett over til meg igjen så kan jeg fortelle at jeg sliter nok en gang med bekkenplager. Trodde ikke jeg hadde store bekkenplager sist svangerskap, men ifølge bloggen min klarte jeg ikke stå mens jeg hadde på meg sokker, og det å gå på toalettet midt på natta var visst et kapittel for seg selv. 

Vel, nå skal jeg avslutte blogginnlegget for år 2015, for nå skal jeg legge Klatremus Silkehår.

Hvem vet - kanskje det kommer ett innlegg til også dette året. Ikke sikkert noen finner ut at det er kommet ett innlegg nå heller, så.

Lørdagskveld og ungdomstid

Jeg var VEL optimistisk for en times tid siden, da jeg øynet håp for litt alenetid med pc'en. Svigerfar var på besøk og Guri var opptatt med å sitte på fanget hans. Jeg listet meg bort til sofa nr 2, satte meg lydløst ned i sofaen, og begynte å trykke på knappene på pc'en. Guri koste seg fortsatt borti sofa nr 1 sammen med bestefaren og pappaen sin. Jeg var fornøyd. I nøyaktig 1 min. 1 minutt tok det før Guri hørte lyden av tastatur og suste ned fra sofa nr 1, la på sprang bort til sofa nr 2 mens hun veivet med hendene og slo de sammen rundt kroppen sin. Jeg skjønte fort hva hun ville. Hun ville se "vennefloka" på youtube. "EH EH EH EH" sa hun mens hun snudde bleierompa til og rygget seg vei bort til meg. Det var ingen sjans for å slippe unna. Jeg var fanget. To store blå øyne så opp mot meg. What to do. Selvsagt skulle hun få se "vennefloka".  

Slik går jo dagene. Og jeg liker det. Dagen idag har vært kjempekoselig. Jeg har ikke gjort noe spesielt, bare kost meg med familien min. Hva skulle jeg vel gjort uten de to? 

Nå sitter jeg her og hører på fotballkampen som durer i bakgrunnen. Kvelden er ennå ung, og jeg gleder meg til å bare synke ned i sofaen og se på tv sammen med samboeren mens jeg glefser i meg en baguett eller to. DET er lørdagskvelden sin det. Ja - jeg skulle likt å byttet ut baguetten med noe annet, men det får bli en annen dag. 

Vi ungdommene (jeg og samboeren) tar egentlig helgene ganske så med ro. Selv om vi er unge (FOR DET ER VI FAKTISK), så er det dårlig med festing for tiden. Det har egentlig vært dårlig med festing på meg siden august 2011 (da jeg ble gravid). Vel, hverdagen vår er kanskje litt A4, men jeg liker det :))

Hva skal dere denne nydelige lørdagskvelden?

 

12.10.2013

Jeg har ikke blogget på en mannsalder, og allikevel er det noen søte personer som klikker seg inn på bloggen min for å håpe på å finne et lite innlegg fra meg. Stakkars dere som blir skuffet gang på gang. 

 

Det er jo mange som sier at det er så herlig å våkne til barnas store smil. Joda - men det er ikke like luksuriøst når disse smilene er skjult av et lass med snørr og disse smilene kommer sånn mellom 05 og 06 på morgenen. Idag våkna Guri i 06tida og jeg prøvde å legge henne sammen med meg og kjæresten i et håp om å få kanskje en time til på øyet før jeg måtte møte dagen. Joda, hun la seg ned hun, mens hun blåste bobler med nesen og klemte mammaen sin. Ugg. Etter 1 time måtte jeg bare kaste inn håndkle'et. Guri satt oppreist i senga og sang "LALALALALALALA"mens hun trykte meg på nesen. 

Nå, etter å ha mottatt litt vasking, plommer og vann, sitter hun pent og pyntelig i stolen sin og ser på "Jake og sjørøverne". Hun ser bare oftere og oftere bort hit hvor jeg sitter, så jeg regner med jeg får selskap etter plommeskålen er tom. 

Jeg for min del er også forkjøla. Litt skiftende tett og rennende nese med et hint av snørr og hoste. Jeg var også et døgn uten smakssans, noe som var helt forferdelig. Jeg kjente ikke at jeg spiste egg, spaghetti eller brødskive med nugatti. En positiv ting var det jo også med denne fraværende smaks- og luktesansen. Bæsjbleier ble skiftet uten problem. En vet en er forkjøla når en blir overrasket når man møter på "nr 2" i en stellesituasjon. Vel, da jeg plutselig kjente et liiiite hint av smak på appelsinjuicen jeg drakk, feira jeg med å ta meg 3 biter sjokolade. DET var godt det. 

Nå skal jeg lage litt frokost til snørrsnuppa mi og gjøre noe fornuftig. 

Adjø!

Det kunne gått forferdelig galt

Nå er det snart 9 måneder siden jeg fødte jenta mi. Eller, føler det blir feil å si "fødte" da hun kom til ved et hastekeisersnitt. I den siste tiden har jeg følt at ordet "svangerskapsforgiftning" har dukket opp over alt. Jeg klikker meg inn på blogger der de skriver om det, babyverden har artikler om det og senest for 3 minutter siden gikk jeg inn på en blogg skrevet av ei dame som mistet barnet pga svangerskapsforgiftning og HELLP-syndrom. Akkurat de samme diagnosene jeg hadde. Men jeg føler ikke det. Jeg føler at jeg hadde noe mye mer harmløst. 

"Svangerskapsforgiftning er en av de mest alvorlige svangerskapskomplikasjonene, og sannsynligvis den viktigste årsak til mødredød" skriver nettdoktoren. 

"Selv om de fleste av disse svangerskapene ender godt, har gravide med preeklampsi en økt risiko for å utvikle alvorlige problemer. Risikoen er relatert til dem med høyt blodtrykk og alvorlig svangerskapsforgiftning. For moren er det økt fare for nyresvikt, leversvikt, slag og forstyrrelser i blodlevringssystemet, For fosteret er risikoen redusert blodtilførsel, morkakeløsning og for tidlig fødsel. Med dette følger økt risiko for dødfødsel eller for at den nyfødte dør i løpet av de to første leveukene"

Ca 3-4% utvikler svangerskapsforgiftning, og selvsagt skulle jeg være en av disse kvinnene. Og ikke nok med det. 10-20% av disse igjen utvikler HELLP-syndrom, og selvsagt skulle også jeg få det. 

Jeg husker ikke akkurat hvor mange uker jeg var på vei, men jeg hadde termin 26 mai og det var i begynnelsen av april at jeg en kveld fikk veldig vondt i øverste del av magen, og ble kvalm. På svangerskapskontrollen med jordmora begynte hun å følge nøye med på blodtrykket mitt og fikk meg til å ofte ta urinprøver for å finne ut om jeg hadde svangerskapsforgiftning. Jeg ble godt fulgt opp. Med en gang blodtrykket steg og urinprøven viste +1 i protein, ville hun ha meg på sykehuset for en kontroll - bare sånn for sikkerhets skyld. Jeg dro på sykehuset den 13 april, ca 34 uker på vei. På sykehuset fortalte de meg fort at jeg måtte være der over helgen da de ville følge med blodtrykket mitt. På mandag fikk jeg klarsignal om at jeg kunne dra hjem, men måtte være rolig. Jeg klarte ikke være rolig nok, så dagen etter var jeg hos jordmor igjen og ble reinnlagt på sykehuset. Fikk etterhvert fortalt at jeg var en "tikkende bombe" og at jeg ikke fikk dra noen steder. Ikke sa legene hva de fryktet, bare at det kunne skje ting veldig raskt og at det da var best at jeg var på sykehuset siden jeg hadde så lang vei til sykehuset om jeg var hjemme. Jeg må innrømme at jeg hadde virkelig lyst til å dra hjem, for jeg følte meg superfrisk. Vel, jeg følte meg superfrisk helt til jeg begynte å få magesmerter igjen. Blodtrykket steg enkelte netter, magesmertene kom og gikk over etter flere timer. Jeg måtte ringe på med en gang jeg fikk magesmerter. Ringte jeg på var de raskt til stede for å ta blodprøver, sjekke barnet i magen og måle blodtrykk. Disse smertene kom og gikk i over en uke. Det var veldig vondt da de sto på, men så lenge babyen i magen hadde det bra, skulle vi prøve å vente før evt fødsel ble satt igang. Jeg ble undersøkt flere ganger for dagen. Dagene var lange, men kjæresten kom ofte på besøk, det gjorde også venninner. En kollega av meg var også innlagt ei uke helt i begynnelsen av sykehusoppholdet mitt, vi lå på samme rom, kosa oss egentlig veldig. 

Jeg hadde et mål om om komme meg til uke 37, om babyen kom etter uke 37 følte jeg at det var greit. Da var ikke babyen prematur lengre. Da jeg var kommet til uke 37+0 kom kjæresten på besøk og vi dro en tur på butikksenteret for å handle inn litt klær til babyen (Ja - jeg hadde fått klarsignal fra legene med streng beskjed om å komme fort tilbake om jeg skulle kjenne ubehag). I 12-tiden dro kjæresten hjem for han skulle begynne på arbeid i 14tiden. Vel, i 16tiden fikk jeg magesmerter igjen, denne gangen var det ekstremt vondt. Jeg var flink pike og ringte på jordmødrene. De fikk tatt BT, bioingeniører kom for å tappe meg for blod og de overvåket babyen som noen hauker. Jeg kravlet meg en tur på toalettet for jeg kjente jeg måtte kaste opp. På denne tiden hadde smertene blitt så voldsomme at jeg hadde problemer med å puste. Jeg husker jeg sa ofte "dere må gjøre noe, jeg kan ikke ha det slik". Jeg fikk smertestillende og legen ble kalt på. Det var nå jordmødrene begynte å snakke om keisersnitt. Og da - kjære lesere - DA fant jeg ut at jeg skulle ringe kjæresten og fortelle at det kanskje ble keisersnitt. Jada, den store hvalen som lå å ynket seg på baderomsgulvet fant ut at det var lurt å ringe kjæresten. Ikke de tilsynelatende rolige jordmødrene, neida, hun som hadde ekstreme smerter. Vel, jeg ringte kjæresten og fortalte dette. Kjæresten hørtes fattet ut på telefonen og sa at det kom til å gå bra (i ettertid har jeg hørt at han omtrent holdt på å segne om på kontoret). Jeg hadde en hel tale klar for legen, når han kom inn. Men han bare så på meg og sa "nå må vi få ut ungen fort". Det var i dette tidspunktet den smertestillende tabletten begynte og virke og jeg begynte å bli i litt bedre humør. Nå fikk jeg høre at noe skulle bli gjort og om ikke lenge skulle smertene forsvinne. Så ringte jeg kjæresten igjen for å fortelle at de ble hastekeisersnitt og at det var bare å hive seg i bilen. Jeg ringte også mamma samt ei venninne som også var innlagt samtidig med meg (forøvrig samme venninna/kollegaen jeg nevnte tidligere). Mamma ble selvfølgelig veldig redd og spent, hun spurte ofte om jeg tullet med henne. Vel, da min lille ringerunde var over var det bare å skreve for da skulle de sette inn urinkateter og kle meg naken. Nå ble det operasjon. 

Når jeg sitter her og skriver ned hva som skjedde ser jeg jo selv at det var ganske alvorlig. Men jeg har overhodet ikke den følelsen. Jeg følte at det var litt alvorlig da jeg innså at de løp nedover gangene med meg. Jeg lå og smilte, sikkert halvrusa på noe samt lykkelig over at jeg snart skulle få møte jenta mi. 

Under keisersnittet var jeg også ekstremt glad, jeg skjønte tydeligvis ikke hvor alvorlig det var. Jeg lå og prata med operasjonslegen. Ba legen om å kutte bort litt fett når han først var der nede. Han lo. Jeg lå å så i gjenskinnet i operasjonslampa, nysjerrig sykepleier som jeg var prøvde jeg å se om jeg så noen tarmer eller blod. Jeg husker jeg spurte om de hadde kuttet meg opp, noe de kunne bekrefte. Med ett hørte jeg babygråt. Da kom følelsene. Jeg gråt. Jeg husker tåren som rant nedover kinnet mitt. Jenta mi ble fraktet på et annet rom for å sjekkes opp og ned. Jeg var glad. Jeg fikk se henne et øyeblikk før de spurte om de kunne ta henne med seg siden hun hadde litt lavt blodsukker. Jeg ble sydd igjen og fraktet til intensivavdelingen. Der ble jeg raskt koblet til forskjellige ledninger og fulgt nøye med. 

På dette tidspunktet visste jeg ikke hva de magesmertene jeg hadde fått, var. Det fikk jeg vite senere. Da jenta mi var ute ble jeg i mye bedre form - trodde jeg. Jeg trodde jeg var frisk igjen og kunne dra opp på fødeavdelingen innen kort tid. Neeeida, jeg ble på intensiven i 2-3 dager tror jeg. Det var først senere jeg fikk vite at det var HELLP-syndrom jeg hadde fått, og at jeg var nære på å få nyresvikt. 

Joda, litt av en fødselshistorie. kjæresten kom forresten så fort han kunne, og dro og hilste på dattera si med en gang han kom fram. En tåre hadde visst kommet fram hos han også. 

Jeg har i det siste hatt en følelse om at jeg burde skrive ned historien min en plass. Jeg har et ønske om å nå ut til folk. Jeg vil fortelle alle gravide i hele verden at de må for all del høre på legene. Høre på kroppen sin, og ikke overse en minste ting når de går gravid. Med meg kunne det gått mye verre. Jeg kunne dødd, Guri kunne dødd. Hadde jeg skrevet meg selv ut fra sykehuset og dratt hjem kunne det gått galt. 

Jeg er SÅ takknemmelig for jordmora her på Aure, for legene og jordmødrene på sykehuset i Kristiansund. Takket være alle de sitter jeg her med samboeren og vår helt nydelige datter på snart 9 måneder. 

Jeg må si jeg er litt spent på neste svangerskap når den tid kommer. Legger meg inn på sykehuset selv tenker jeg ;) 

Det er sikkert et fåtall mennesker som leser denne historien, men nå har jeg iallefall noe å lese selv når jeg skulle føle for det. 

Det går fremover!

Hei i stua!

 

Siden sist har vi kommet inn i desember måned, vi har overlevd den 21 (da jorda skulle gå under), jeg har vært på julegaveshopping, jeg har ønska Guri tillykke med 7månedersdagen, jeg har vært uten internett en måned og jeg har bare storkosa meg med jenta mi (og kjæresten, da). 

Daniel har vært mye på tomta og jobba på garasjen, mens jeg har kun vært på tomta en gang, det for å rydde. Jeg skal ta meg en tur for å ta bilde av huset en dag, så dere får se :) Jeg har derimot noen bilder fra inne i huset. 

Her er i andre etasje, til venstre blir det bad og til høyre blir det et soverom :)

Her er garasjen vår som Daniel driver å bygger på. Flinkis!


Her står jeg i gangen og ser mot kjøkkenet. Til venstre for meg (der det står opp slike rør) blir det vaskerom og et lite bad. 



Her står jeg på kjøkkenet og ser utover spisestua og litt av stua.Det er mere stue inn til høyre bak pipa :) 


Her er andre siden på øveretasjen. Her blir det to soverom. 

Gleder meg stort til huser blir ferdig!!!! Da blir det jentekvelder i fleng. Nesten så jeg synes synd på Daniel. Har ei loftstue også, så der kan han sitte ;) Jeg har ikke tatt bilde av den ser jeg.. Vell, vell. Får ta bildet av den senere :) 

Så, nede har vi gang, vaskerom, bad, kjøkken, stue og bod. Oppe er det tre soverom, et bad og loftstue. Og ENORMT fin utsikt :) Gleder meg til å vise dere:)

Nei, nå er det Big bang theory på tvn, see ya!

Alenemor?

Heisann, alle dere tusener som leser bloggen min. (....)

Søndagen har kommet, og det vil si avslappingsdag. Vel, jeg har jo allerede rydda og vasket kopper, men det er kun fordi jeg ikke orker å ta dobbelt opp imorgen. For jeg har erfart at det faktisk ikke forsvinner om man ignorerer haugen av kopper en dag. Nei, da får du dobbelt opp av jævelskapen neste dag. Så, idag (mens Guri sov langduppen sin ute) skrudde jeg opp volumet på surrirundtanlegget og tok fatt oppvaskbørsta. Delvis mot min vilje. 

Denne uka har jeg vært alenemor enkelte dager. Samboeren har vært på jobb først for så å tatt turen til tomta vår for å bygge på garasjen. Derfor har jeg og Guri vært hjemme alene. Vi har jo kosa oss vi, men vi hadde kosa oss enda mer med pappsen hjemme. En blir da dødssliten av å være alenemor jo! Iallefall blir jeg det. Jeg har ikke peiling på hva energi er. Ikke før idag. Idag fant jeg ut hvorfor jeg var så energiløs tidligere i uka da jeg gjorde kjedelig husarbeid. Musikk. Tidligere i uka gikk jeg rundt med tunge skuldre, surleppe og dystert blikk mens jeg rydda og vaska kopper. Idag var det andre boller. Idag tok jeg faktisk en 2 minutters pause i koppvaskinga for å danse litt på stua. Ja, dere leser riktig. 2-minutter for å danse. Ikke facebook. DANSE! 

Vel, nå må jeg avslutte her, for det venter et lass med klær som ønsker å komme seg inn i tørketrommelen. Da må vel jeg gi en hjelpende hånd. 

Skal ta meg en tur på tomta en dag og ta litt bilder tror jeg, slik at dere får se hvor langt vi er kommet :) 

 


Veldig fin solnedgang på Våg her en dag :)

 

Adjø!

 

Fem typer vordende papper

Nå har vi nettopp vært på helsestasjoner på 5månederskontroll på Guri. "Helt perfekt" var hun ifølge helsesøstera. Kjempekoselig å høre! Føler jo et visst ansvar for utviklingen hennes, da det er jeg som er hjemme med henne om dagene. Men hittil har jeg (og Guri) gjort en kjempejobb. Og Daniel da, selvsagt ;) 

Vel, nå satt jeg akkurat og nerda litt på pc'en for å unngå å vaske gårsdagens skittenkopper. Hver dag er jeg jo alltid innom babyverden for å lese litt gravidstæsj/småbarnstidstæsj osv. Det første jeg så var jo overskriften "Fem typer vordende pappaer" og lurte litt på om hvilken "type" Daniel var da jeg gikk gravid. Og en av de typene stemte så fantastisk godt!

Høres kanskje litt forferdelig ut, men han var altså "Si fra når babyen er her-typen". Hihi.

"Denne typen menn kan finne på å se: "Desverre, kjære, men graviditeten berører ikke meg like mye som den berører deg." Han er begeistret over babyen som kommer, men er ikke helt med på alle gravid-tingene. Kanskje gjør det deg litt sprø til tider. Han er ikke typen som er ivrig etter å kjenne babyen sparke eller snakker til den (selv om han noen hanger kan bli helt hengitt). Men så snart babyen er her, kan du jo prøve å holde han vekke." 

Han var jo akkurat sånn jo! Det føler iallefall jeg. :) Morsomt. Jeg ville ofte vekke han midt på natta for å få han til å kjenne på magen, men gjorde det aldri. Tipper han hadde blitt litt irritert ;)

 

Ellers da, så skal vi til svigerforeldrene mine på middag idag :) Gleder meg. 

 
Haha! Ludvig har iallefall vokst, ingen tvil på det akkurat ;) Fine Luddegutten!  

En ny verden!

Hei alle sammen (eller du ene)! 

I lang tid har jeg forbannet dataen min. Den er jo gammel, så egentlig skal jeg vel bare være glad for at den i det hele tatt slår seg på. Tror jeg kjøpte dataen da jeg gikk på videregående, så det er jo noen år siden. Den har blitt gammel, og det har jeg merka. Det begynte med at den ble veldig høylytt. Så da jeg gikk på høgskolen i Ålesund, kunne jeg ikke ta med dataen min på lesesalen, for da hadde den forstyrra andre studenter. Etterhvert ble den treg, og i det siste har den begynt å slå seg av. Her en dag var jeg på facebook, og skulle åpne ny fane for å logge meg på hotmail. Det ble tydeligvis for mye jobb for dataen min, så den fant ut at den skulle slå seg av. I det siste har dette skjedd oftere og oftere. Jeg har jo mange bilder inne på dataen min som jeg er skikkelig redd for. 

Bilder av fester for lenge siden, bilder av avdøde familiemedlemmer og bilder av Guri som nyfødt. Hva om dataen min plutselig skulle finne på å slå seg av for så og ikke slå seg på igjen? Mange bilder... borte. Jeg har heldigvis en ekstern harddisk, så jeg har prøvd i det siste å føre over bilder på den titt og ofte.

Vel, Daniel sa til meg en dag at vi skulle ta oss råd til en ny data til meg, som jeg kunne få i julegave. Jeg ble helt i hundre. Fortjener jeg egentlig dette?? Føler ikke akkurat det. 

Det var jo lenge til jul, så jeg slo meg til ro med at jeg snaaaart skulle få slippe å prakkes med pcen min lengre. 

Helt til i går. Daniel skulle på butikken en tur, jeg ble hjemme med Guri. Hva hadde han i hendene da han kom hjem? En splitter ny bærbar pc, TIL MEG!!! Jeg jubla og gav blaffen i husarbeidet jeg holdt på med.

Her sitter jeg nå med vidunderet mitt. Ikke hører jeg at den er på, ikke slår den seg av og den er rask som f. HERLIG! Det er en helt ny verden. 


<3

Jeg kan jo oppdatere dere litt på husprosjektet vårt også. Ikke så greit å følge med på det for de som er 38474857 mil unna. 

Har ikke bilder av hvordan det ser ut akkurat nå jeg da, får ta meg en tur på tomta igjen en dag og klipse litt bilder. 


Her har de lagt grunnmur og fått ordna med vannbåren varme. Vi ser bad, gang og kjøkken her tror jeg. 


Her har reisverket begynt å komme opp. Her ser vi på veggen der ytterdøra og døra til vaskerommet kommer. På disse bildene har ikke alle veggene kommet opp.

Nå har det blitt lagt asfaltplater på veggene, så vi ser litt bedre hvor vinduene blir, samt hvor dørene blir. Det går fremover, veldig spennende! Daniel er ute på tomta titt og ofte og hjelper til! Flinkis! Han har faktisk spikret på asfaltplater (bilde kommer senere) :)

Nå er det altså lørdag og jeg sitter bare på ræva og koser meg med den nye pc'en min. Guri ligger og sover og Daniel bretter sammen klær. :D

I kveld skal vi lage biffsnadder, det skal bli helt herlig! 

Vil forresten også benytte anledningen til å si LYKKE TIL til Gunhild og Callista som skal løpe halvmarathon imorgen. Troooor det er i morgen iallefall. Flinke er de! Jeg er skikkelig stolt av venninna mi! 

Håper blogglysten kommer snikende nå nå jeg har en ny data og nerde på :) 

 

Bleieskift, melk og gulp

Hola!

Det kommer ikke så ofte oppdateringer på denne kanten,og det beklager jeg. Ikke. Joda. Neida. Jodaa..

Vel, dagene mine går i bleieskift, melk og gulp for det meste. Men mellom all bleieskiftinga og gulpinga finnes det også smil, store vakre øyne, sprelling av føtter og gledeshvin. Jeg elsker det! Hverdagen har blitt annerledes, men til det bedre. Jeg er så stolt! Jeg er sååå stolt over den lille vakre skapningen min. "Lille vænnen te mammasin" som jeg sier sånn ca 29374 ganger for dagen. Dèt og "Heeeei". 

Kan ikke se for meg hverdagen uten Guri. Selv om hun finner på å gulpe over HELE nattdrakten sin RETT før sengetid, gråter MIDT i frokosten min og forteller meg egentlig hver dag at jeg er ALT for sein med å gi henne mat, er hun den beste. Hun overgår Daniel, uten tvil. Daniel er ikke på toppen av lista lengre, nei det er en liten skjønn frøken på snart fire måneder. Men Daniel kommer faktisk på en god andreplass da, før kattene.

Jeg er litt sjalu på Daniel egentlig. Når han kommer hjem fra jobb vil han gjerne ta seg en prat med Guri. Og hun prater. Ler, smiler og prater leeenge med han. Det gjør hun ikke hos meg. Vel, jeg kan få et kort "æææææ..." og kanskje et ørlite "eeeeeeeee.." før det blir stille. Og jeg skjønner ikke hvorfor. Daniel forteller Guri opp, ned og i mente om dagen sin, om hva de skal gjøre og alt mulig annet. Og hun svarer. "Ikveld ska vi bada bada bada" sier Daniel og Guri svarer med verdens største glis og et "aaaaaaaaaeeeeeeee". Jeg forstår ikke hvorfor Guri ikke liker å prate med meg? Hva er morsommere å høre på enn "Heeeeei", "Halloooen du", "E du sååå gæle fin du da?", "kæm e verdens finaste da? E d du d da? Jaaaaa", "Guuuurimiiiii" og sist men ikke minst "E du vænnen te mammasin du daaaaa? jaaaaaaa".... Jeg er jo SÅ morsom å prate med. Hun tenker vel "Uff, mamma,ta der ha æ hørt såååå mang gong. Når kjæm pappa heim? Æ SAVNE PAPPA!!!"

......

Akk, jeg får ikke til å slutte å prate om henne. Her en dag rullet hun fra mage til rygg TO ganger! Så flink! Så ufattelig flink hun er! Det er jo iiingen andre barn som klarer dèt... 

Nå sitter jeg og hører på Daniel og Paul som spiller PS3. Skytespill, selvsagt. Ser dere? Kjedelig å høre om annet enn verdens fineste lille snuppelupp, ja ? 

Prøver igjen.. Idag vaska jeg badet. Yeeaaaa. 


Bilde? Ikke? Nei..

Jeg får besøk av tantene mine imorgen. Det blir koselig :) Jeg misliker egentlig å være vert. Føler jeg må passe på at alle har det bra. Er noen sultne? Er de mette? Mer kaffe? Fløte? Og når det blir stille må jeg prøve å få igang samtalen igjen,slik at de ikke kjeder seg. Akk. Men - det skal bli koselig å få besøk :) Vokser meg sikkert inn i denne rollen som vert etterhvert.. "Vert - etterhvert" .........

Nå går jeg å legger meg. Kan tenke meg at dere ikke ønsker flere oppdateringer i fremtiden, etter å ha lest dette fantastisk interessante innlegget om hverdagen (Guri) min. 

 

16.08.2012

Long time no see. 

 

Idag får vi besøk av presten, så jeg måtte få ut fingeren og rydde litt i leiligheta. I den forbindelse la jeg Guri i vippestolen og satte henne fremfor tv'en der NRK super viste et program om små griser som hoppet rundt på skjermen. Masse masse farger, helt utmerket tenkte jeg. Guri sparket villt med føttene og veivet med hendene, satte tydeligvis stor pris på å få se litt på tv. Babygymmen var altfor kjedelig tydeligvis. Jeg gikk litt frem og tilbake, kopierte noen papirer og ryddet litt rundt om i leiligheta. Guri var blid og fornøyd. Plutselig hørte jeg ordet "sæd" komme fra tv'en. Hva i alle dager sitter Guri og ser på undret jeg. Joda, der satt den lille jenta mi på kun TRE måneder og så på noen griser som skulle pares. Eller var det sauer? Jeg husker ikke - jeg byttet kanal i full fart for å unngå å skade hjernen hennes ytterligere. Stakkar, jenta mi trenger virkelig ikke å høre slike ord riktig enda. Jeg som trodde NRK super var en barnekanal, tydeligvis ikke. Jeg må finne ut om vi har disney channel RIMELIG fort. 

Nå ligger jenta mi og sover søtt i vogna si. Mens jeg? Joda, jeg sitter fint plassert i sofaen og tenker på at jeg burde ha støvsugd til presten kommer. Men det er en HEL time til det enda, null stress. 

Jeg vil forresten anbefale en blogg; litloo.com. Jeg elsker måten hun skriver på, jeg har ledd en god del hittil. 


Lekte fotograf igår. Gjør alt for å slippe å begynne å skrelle poteter.

Vil tro bloggen kommer til å bli litt oftere oppdatert når vi begynner å bygge hus :)

 

20.06.2012

Hva skal man skrive om når hele livet omhandler en liten skjønn jente som akkurat nå oppholder seg i vogna? Jo - det blir denne lille skapningen det da. Det er litt surt å ikke kunne legge ut bilde av henne, da jeg synes hun er så fantastisk fin, og vil vise henne frem til hele verden. Men samtidig vil jeg ikke at hun skal vokse opp og finne bilder av seg selv over hele internett. Dere får bare tro på meg når jeg sier hun er verdens fineste ;) Eller så får dere komme på besøk ;) 

Now you're my whole life
Now you're my whole world
I just can't believe
The way I feel about you girl
Like a river meets the sea
Stronger than its ever been
We've come so far since that day
And I thought I loved you then

- Brad paisley -Then -

Når jeg sitter i min egen verden og hører på det refrenget der og tenker på dattera mi, får jeg fort tårer i øynene. Haha - skal ikke mye til ;)

Dagene går fort kjenner jeg, våkner i 6-7 tiden av ei lita ei som ligger og sutrer i senga si, med lua tredd langt nedover nesen. Slår aldri feil. Ikke greit å være skrubbsulten med en gang en åpner øynene ;) Hverdagen har blitt helt annerledes, men jeg storkoser meg. Må si vi har vært heldige, hun er veldig snill og rolig.

Ellers så er det ikke mye som skjer. Idag begynner toppidrettsveka her på Aure, så jeg må vel ta med meg litja til sentrummen en tur,og se på folket :) Blir koselig :) 

Så skal jeg en tur på Våg for å besøke besteforeldrene til Guri. Skal bli koselig. Håper kjæresten vil hente oss etter jobb, for jeg vet ikke om jeg gidder å gå hjem igjen :P


Lagde biffsnadder her en dag. Var kjempegodt. 

Stekte biffstrimler, paprika, løk, sopp og ananas og hadde alt oppi en jerngryte. Så fikk dette koke i en times tid (om det ikke ble mer). Blir så mørt og fint. Ingen tyggemotstand overhodet. ANBEFALES!! Vi spiser det med fløtegratinerte poteter og hvitløksbaguetter ;) Mmmm..... Fader, fikk lyst på biffsnadder nå jeg.. 

En ny og bedre hverdag

Da er det vel kommet ut i offentligheten for lenge siden. Lille jenta vår har blitt født, og vi kunne ikke vært mer stolte! Hun er selvsagt verdens fineste jente, jeg får tårer i øynene bare jeg ser på henne. Ei lita jente på en 2,5kg og 48cm lang. Ble født 02mai kl 1842.

Vi er fortsatt på sykehuset siden jeg har hatt svangerskapsforgiftning og hastekeisersnitt. Må følges opp ekstra godt da vet dere. Alle prøvene holder på å normalisere seg, men det tar tid. Men, jeg har jo blitt så vant til å være på sykehuset at jeg kan godt være her noen ekstra dager. Vi har hatt besøk av både besteforeldre og venner, kjempekoselig. Om kveldene kjenner jeg godt at jeg er sliten, men det er jo så hyggelig med besøk. 

DaddyCool har også selvsagt vært her omtrent hver dag siden jenta vår ble født, stolt som en hane. Tårene kommer også raskt i øyekroken min når jeg ser de to sammen. Regner med det blir en del grining på mamman fremover ;) Vi skylder på at hormonene ikke helt har forlatt kroppen enda ;) 

Det blir ingen bilder av yndlingen vår her på internett, så om dere vil se henne så får dere ta dere en tur på besøk :)

Ellers så er dagene blitt helt forandret - til det bedre selvsagt. Det første jeg tenker på når jeg våkner er jenta mi, og kan ikke få blikket fortnok bort på den lille klumpen. Æsj - jeg har jo blitt helt klissete etter jeg har blitt mor. Men hun er jo såååå fin. Akk.. Nå ligger hun i senga si ved siden av meg og sover søtt. Går ikke mange minuttene mellom hvert blikk bort på henne.

Kjæresten og svigermor har vaska både kjøkken og stue idag, slik at det er fint og rent til jeg og litja kommer hjem. Daniel skulle visst vaske bad, gang og soverom før vi kommer hjem også. Helt greit for min del ;) 

Kommer vel flere innlegg senere, muligens. Kanskje. Vi får se ;)

 

Masse kjempeinteressant lesning. Enjoy!

Blir ikke mange innleggene her, selv om jeg har nada å gjøre om dagene. Jeg føler på meg at slikt sykehussnakk ikke akkurat er det mest interessante å lese om. Men, jeg har jo virkelig ingenting annet å skrive om for tiden. Sykehus/baby-snakk blir det om jeg skal blogge. Så dere får bare prøve å overleve det. Så får vi håpe det skjer noe snart slik at jeg får andre ting å blogge om ;)

Denne helga har vært bare helt super. Iallefall om man bare overser litt magesmerter og kvalme. Fredagen fikk jeg besøk av venninna mi, Åse. Vi dro på Burger King en tur og bare kosa oss. Kjempekoselig å få besøk av Åse, det var jo evigheter siden sist jeg snakka med henne. Det føltes iallefall slik. 

Igår kom mamma og pappa en tur på besøk. Vi dro på kjøpesenteret og handla litt forskjellig til babyen som snart kommer ut for å hilse på oss. Eller, jeg handla kun slike nødvendigheter som babyolje og slikt, men mamma kjøpte en rosa kjole samt en liten lue jenta kan  ha på seg i sommer. Kjempefint begge deler. Jeg sendte akkurat med klærne og utstyret hjem med Daniel nå nettopp, så det ble ikke så jeg har noen bilder. Kunne for all del tatt bilder igår og idag, men hvem kom på det? Iallefall ikke jeg. Etter turen på kjøpesenteret satte vi oss ned på en restaurant med navn "Bryggekanten" og bestilte oss en herlig hamburger av den fine sorten. Ikke akkurat gatekjøkkenmat for å si det slik. Jeg fikk også nydelige roser av mamma og pappa. 

Idag kom Daniel og svigermor på besøk, kjempekoselig! Det er virkelig hjertemedisin å få besøk av folk du er glad i. Det gjør oppholdet her så mye bedre. Daniel og svigermor tok meg med ut på en liten kjøretur samt at vi dro på Peppes og bestilte oss mat etterpå. Det er godt å få le litt og få litt frisk luft. Nedturen kommer når besøket drar hjem igjen, da blir jeg litt nedstemt en liten halvtime og banner litt for meg selv at jeg må gå opp til 3 etg, inn på fødeavdelingen igjen, mens de kan sette seg i bilen og kjøre hjem. 

Om vi ser bort ifra ei natt hjemme har jeg vært her på sykehuset i 16 dager. 16 lange dager, men det har likevel gått fort synes jeg. Iløpet av tiden min her på avdelingen har det kommet til 26 nye verdensborgere. 26 fantastiske søte små. Og jeg går her enda, svær som en elefant. Men snart er det min tur. Om tre dager er jeg 37 uker på vei. Jenta i magen sparker godt hele døgnet. 

Det er ikke mye forskjellig som skjer fra dag til dag her på sykehuset. Kontroller av meg og babyen er det flere av hver dag. 

Kan jo fortelle dere litt om hvorfor jeg er her kanskje, det vet jeg ikke om jeg har sagt tidligere. For flere uker siden ble det funnet ut at blodtrykket mitt hadde blitt høyt, og det ble med en gang tatt urinprøve for å se om jeg hadde proteiner i urinen. Hadde jeg det - var det tegn på svangerskapsforgiftning. Flere av urinprøvene som ble tatt dagene etterpå var negative. Blodtrykket ble ikke bedre og det ble etterhvert protein i urinen min. Jeg ble innlagt på sykehuset i Kristiansund, først på observasjon over natta, og så senere fast innleggelse. 

Nå er blodtrykket mitt stabilt, uten hjelp av medisiner. Takk for det. De måler fortsatt blodtrykket mitt tre ganger for dagen, og ellers ved behov. Det blir også foretatt CTG-registrering for å se fosterbevegelser, hjerteslag og sammentrekninger i livmora to ganger for dagen. CTG-registreringa har iløpet av oppholdet vært helt eksemplarisk, jenta har det veldig bra i magen. Det er bare mora som ikke er i form. I begynnelsen fikk jeg høyt blodtrykk og det medførte kvalme og magesmerter. Kvalmen og magesmertene kommer litt oftere nå,men ikke like "sterkt". Jeg føler meg jo helt fin, men når jeg får disse bøyene med magesmerter og kvalme så kjenner jeg at jeg slettes ikke er frisk. Det er da det er godt å være innlagt her,og bare kunne ringe på for å få de til å sjekke meg og babyen. Tror også kjæresten synes det er greit å ha meg her, blir litt tryggere han også da. Ikke morsomt å ha en gravid elefant hjemme når elefanten får kraftige smerter. Blir litt frustrert over å ikke kunne hjelpe vil jeg tro, samtidig som at bekymringene kommer dalende. 

Jeg kom hit den 13 april med høyt blodtrykk samt at urinstixen viser +1 med protein. Nå har blodtrykket blitt bedre, men proteinverdien i urinen stiger. Stixen viser nå mellom +2 og +3. Blodprøvene er noe forhøyet, men det er ikke alvorlig enda. Men de vil ikke stabilisere seg. Hverken blodprøvene eller eggehviten i urinen. Derfor vil de ha meg her lenge. Det er det som er skummelt med svangerskapsforgiftning, at man føler seg frisk, og så kan man bli VELDIG syk veldig fort. Ettersom jeg har forstått det. Jeg ble kalt "en tikkende bombe" her en dag. Det er jo koselig. 

 

Her er hva NHI.no sier om svangerskapsforgiftning, for dere som ikke vet hva det er:

"Svangerskapsforgiftning eller preeklampsi er en tilstand der den gravide har forhøyet blodtrykk og proteiner i urinen. Ofte ses hevelse (vann) i bena, ødemer, og noen kan ha forstyrrelser i blodlevringen. Tilstanden kan også føre til eklampsi, som er krampeanfall med bevisstløshet hos en gravid.

Svangerskapsforgiftning kan gi symptomer fra de fleste av kroppens organer, men den gravide kan også være helt uten plager - særlig tidlig i forløpet. De vanligste plagene er hodepine, øyesymptomer, kvalme eller magesmerter. Ødemer (hevelser) er ikke alltid til stede.

Svangerskapsforgiftning oppstår etter uke 20 i svangerskapet og med økende forekomst frem mot nedkomst. Truende eklampsi kjennetegnes av hodepine, uro, synsforstyrrelser, irritabilitet, søvnighet og sparsom vannlating. Når kramper opptrer, har den gravide eklampsi."


Så, der har dere historien. Jeg skal mest sannsynlig være innlagt her på føden til barnet blir født. Når det blir, det er det ingen som vet. Alt spørs på utviklingen av svangerskapsforgiftningen. Om den forverres, må ungen ut. Om det blir vanlig fødsel eller keisersnitt vet man heller ikke før den dagen det blir aktuelt. 

Stakkar dere, dette var sikkert ikke så jævlig interessant å lese om, men kanskje noen av dere lurer på hvorfor jeg er her. Flesteparten vet det vel tror jeg. 

Jeg kjenner at jeg savner kjæresten om dagene, og kattene. Skal bli veldig godt å komme hjem igjen. Neste gang jeg tar ferga over sjøen har jeg vel ei lita tulle sittende bak meg i bilen. 

Jeg gleder meg. 

 

Så, hvordan går det med dere? :)

Du vet du er innlagt på sykehus når...

- Du våkner kl 0700 for at du vet det snart kommer en person inn på rommet ditt for å måle blodtrykket ditt

- Du gleder deg til søndag, bare på grunn av at det da blir servert middag du er glad i. (Småsteik! HURRA)

- Det å samle urin i en brun boks i et helt døgn er helt vanlig

- Det som demper godterisuget ditt er det at du vet du skal veies hver fuckings dag

- Tanken på kattene dine får deg til å gråte (Daniel, ta med Ludvig og Solan imorgen, takk)

- Det første du ser når du våkner er ikke kjæresten, men et tomt urinprøveglass

- Senga di blir reid hver dag kl 0830

- Du ikke har lov til å gå ut

- Du har lyst til å vaske kopper

Nå gidda jeg plutselig ikke mer blogging igjen. Haha - hva skal man gjøre med meg........

 

18.04.2012

Heihei alle sammen!

 

Nå begynner det å bli ei god stund siden sist blogginnlegg. Glad jeg ikke er toppblogger,da hadde jeg virkelig fått problemer de siste dagene, når det kommer til å oppdatere bloggen ofte. Som sikkert flesteparten av derevet, er jeg innlagt på føden i Kristiansund. Og nei - det er ikke fødsel på gang, for dere som lurer på det. Ble en del spørsmål fra både fjern og nær da jeg ble innlagt. 

Nå har jeg fått meg enerom, og takk gud for det. Det eneste som jeg savner er internettforbindelse. Det ser ikke ut som det er godt nok signal inne på rommet mitt, derfor har jeg nå plassert meg på stua. Føler det er litt kleint, her sitter jeg med stormagen min og rundt meg sitter nybakte mødre med besøkene sine. Og de småsmå babyene liggende i krybbevogner. Jeg gleder meg sånn til jeg er den som sitter og ser på en bitteliten nydelig skapning med bittebitte små hender. Vel, inntil videre får jeg bare nyte sparkene jeg kjenner. Den lille har det best i magen enda. 


Her ligger jeg med ctg-registrering. Disse resultatene er tydeligvis kjempefine. Jeg aner ikke hva jeg ser på.

Imorgen kommer Daniel på besøk, skal bli godt å komme seg litt ut fra sykehuset, selv om det bare er for ei lita stund. Får vel drasse meg ut på stua litt oftere kanskje, for å oppdatere bloggen. Akkurat nå eier jeg ikke bloggelyst. 

Ciao!

Babyshower

For omtrent 14 dager siden begynte kjæresten å fortelle meg at jeg måtte holde meg hjemme når det begynte å li mot påske. Han fortalte at han hadde meldt oss på noe, men at han ikke visste når vi skulle dra. Derfor måtte jeg være hjemme, slik at jeg kunne hoppe inn i bilen og dra med en gang han fikk beskjed. Etterhvert fikk jeg litt mer hint. Vi skulle retning Sør-Trøndelag og retning Orkanger. Vi skulle dra langfredag. Dette var ikke en joggebukse-event, så jeg måtte kle meg litt fint. 

Dagen før langfredag hadde jeg vondt i magen, jeg visste jeg skulle noe neste dag, men hva visste jeg ikke. Jeg fikk beskjed om at vi skulle dra kl halv tolv på dagen. Jeg hadde jo fortalt alle mine nærmeste om dette, og alle var spente på hva Daniel hadde funnet på. Torsdagskvelden satt jeg og snakka med Borghild på facebook, og Daniel sa plutselig at vi kunne ta med Borghild også om hun ville det. Jeg følte meg litt teit å skulle dra med Borghild på noe jeg ikke visste hva var, men jeg villa ha henne med. Ble litt mindre skummelt da ;) Borghild ordna barnevakt og sa hun ble med. Hun (og jeg) var kjempespente!!

Langfredag kom, jeg hadde sovet kjempedårlig den natta og var kjempespent. Jeg hoppa inn i gravidbuksa mi, samt hadde på meg den ene toppen som dekket magen. Ikke enkelt å kle seg fint når alle klærne er for små! Daniel fortalte at Tonje (kjæresten til søskenbarnet til Daniel) skulle sitte på til øra for hun skulle på bursdag til fadderbarnet sitt der. Ikke rart hun gjerne ville sitte på, så jævlig føret var. Vi plukka opp Tonje og satte snuten mot øra. Da vi ankom øra slapp vi Tonje av på en bensinstasjon der hun skulle bli plukket opp. Jeg trodde vi skulle hente Borghild med en gang, men Daniel fant plutselig ut at vi skulle ta en runde i sentrummen først. Parkerte på en annen bensinstasjon der Daniel kunne fortelle at vi måtte vente på en mann som skulle komme. Etter en stund viste det seg at denne mannen var forsinket, så vi dro for å hente Borghild først. Borghilds katt hadde nettopp fått kattunger, så hun ville så gjerne at jeg skulle komme inn for å se på de før vi satte snuten mot orkanger. Noe som selvfølgelig var greit for meg. Kattunger er jo SÅ fine. 

Jeg og Daniel parkerte utenfor huset til Borghild og gikk inn. Kattungene lå på badet, så vi gikk inn dit. Da jeg åpna baderomsdøra ble jeg paff. Der sto Tonje og Hege og storglisa. Jeg skjønte ingenting. Hva var dette? Hvorfor var de hos Borghild? Hva skjer??

De hadde ordnet opp til babyshower til meg, det forstod jeg etter en LANG stund. SÅ koselig!! De hadde gaver, bleiekake, baguetter, muffins og jordbærkake. Vi skulle tydeligvis ikke til orkanger, noe som var HELT i orden :D

Jeg storkosa meg på babyshoweren :) Jeg har verdens beste venninner og kjæreste. De hadde planlagt dette kjempelenge og klarte å lure meg trill rundt. Kjempekoselig :)


Borghild hadde baka ;)


Muffins <3



Fikk bleiekake, body, flaske og lapper med nyttige tips fra Hege :D


Body, lue, bukse, badetermometer og vaskekluter fra Borghild :D

Jeg storkosa meg!! Kjempekoselig, blir rørt over at de har gjort alt dette kun for lille meg. 

 

Ellers så er det lite som skjer. Slik ser det ut utenfor leiligheta idag. 


Masse, masse, masse snø! Bilen var heeeelt nedsnødd her idag tidlig, men kjæresten har vært flink å kosta av og fjerna litt snø :) 

Nå brer det seg skinkestekduft over hele leiligheta, jeg gleder meg sånn til å spise. Ahh. MAT! Er skikkelig matvrak for tida!! 

 

Kamerautstyr

Jeg har store planer om å invistere i litt kamerautstyr til den lille kommer. Ei kameralinse og en blitz.


http://www.pixmania.com/no/no/20645/art/nikon/objektiv-af-50mm-f-1-8d.html 

Denne linsa tenker jeg på. Er så sleip at jeg har spurt mamma og pappa om å få denne i bursdagsgave. Hihi. Da slipper jeg punge ut så mye selv. Da må jeg bare spare til blitz.



http://www.pixmania.com/no/no/7288323/art/nikon/blits-speedlight-sb-700.html

Her er blitzen jeg tenker på å kjøpe meg. 

Det er sikkert ikke det utstyret som er best i test og slike ting, men jeg tror det hjelper på veldig. Jeg føler ikke for å la ungen få blitzen midt i øynene flere ganger for dagen, så derfor går jeg i anskaffelse av en blitz som jeg kan rette opp mot taket når jeg skal ta bilder. Hurra! Jeg gleder meg til disse to kommer i hus. 

Jeg gleder meg forresten også til hovedpersonen kommer i hus. Vel, vedkommende er vel i hus allerede, men har bare ikke kommet ut enda ;) Etter mai måned tror jeg ikke Daniel er favoritten lengre ;)

 

Kjedelig innlegg på en kjedelig dag

Har begynt å tenke litt på tiden etter fødselen. Regner med jeg har en del kilo å miste, både babykilo og en del kilo'er som var der fra tidligere. Ikke vet jeg hvordan hverdagen min blir etter fødselen, da har jeg jo en liten baby å ta meg av. Akkurat nå har jeg planer om å la Jillian Michael få meg til å svette litt, med hjelp av hennes "30 days shred"-program. Det kan jeg jo gjøre når babyen sover. Samtidig skal jo jeg og babyen ut på mange trilleturer. Der har dere min plan, iallefall i begynnelsen. Så får jeg prøve å komme meg på treningssenteret for å hive meg på spinningssykkelen og være med på andre aktiviteter om kveldene. Kan ikke glemme at babyen har en pappa også, som er hjemme mens mamma er på trening. Samtidig har vi besteforeldre og venner. Nei - dette har jeg tro på. Og nå som jeg forteller det til dere - da må jeg jo gjøre det også.

Har dere prøvd 30 days shred? Har sett noen lagt ut før/etter-bilder, og det ser ut til å virke. 

Magen vokser godt om dagen, synes jeg ser høygravid ut. Heh - herlig å tenke på at det er 2 mnd igjen.....

Jeg tar ikke alt for gitt lengre.

For eksempel så er det ingen selvfølge at en alltid skal se området en skal barbere. Her må vi føle oss frem og ta sjansen på at det blir bra! Og barbering av leggene innebærer tungpusthet og knallrødt tryne.

 

Et innlegg om alt og ingenting


Meg på Fridays i Bergen, sammen med Nina. 


AMMAGAAAAD! Selv om jeg er overfyllt med fiskeboller nå, hadde jeg LETT begynt å spist dette om det hadde stått på bordet foran meg. Spareribs in my heart. Grisete, men herlig godt. 

Føler bare jeg har vært dårlig på bilde/bloggfronten i det siste, slengte derfor inn to bilder fra bergensbesøket jeg hadde i begynnelsen av denne måneden.

Drømmer fælt for tida. Drømte igårnatt om at jeg hadde født ei jente. Jenta begynte å gråte og jeg skulle amme denne lille skapningen. Og hva skjedde da hun lå og fikk mat? Jo, hun snudde hodet mot meg, rynka panna og sa "Jeg vil ikke ha pupp, jeg vil ha melk fra flaske!!!" (på dialekta mi selvsagt). Ei skikkelig bestemt dame med andre ord. 

Ellers så er jeg ikke ute i arbeid lengre, pga bekkenløsning. Skulle egentlig i brylluppet til ei venninne først på april, men måtte si at jeg ikke kom. Det ga jeg beskjed om for ei stund siden, og det kjenner jeg nå var det rette valget. Jeg har ikke klart å tatt fly ned til bergen og vært der nå, ei heller å kjørt lenge i bil. Synd at jeg ikke får til å delta, men jeg kan vel ikke få til alt jeg vil jeg heller, som alle andre. Noe positivt oppi alt da, det må være at jeg klarer å gå på natta nå. Hurra!! Ikke lett å må så jævlig på do, og ikke ha føtter (bekken) som bærer deg. Uff, jeg må bare riste på hodet, ser vel ikke helt god ut der jeg "går" på nattestid ;) 

Ellers så tror jeg ikke jeg har så mye mer å fortelle dere. 8 uker til termin. ÅTTE UKER!!!! 
 

En litt tankefull kveld, med noen tårer sånn litt i skjul

Har nå nettopp sett "Max Manus" sammen med kjæresten. Holdt meg faktisk våken hele filmen, til kjærestens store forbauselse. Gikk inn på facebook etter filmen og fikk se et bilde søskenbarnet mitt hadde lagt ut med ordene "Feels like yesterday". Bildet var av min bestemor som døde fra oss for bare noen måneder siden. 

Jeg har også et bilde av bestemor, i vinduskanten. Et bilde av bestemor og meg. Tenner ofte et lys ved siden av bildet om kveldene. Det føles som i går, føles som igår at jeg var på besøk hos henne og fortalte henne om graviditeten. Bestemor smilte. Jeg er glad hun fikk oppleve å høre at jeg skulle bli mamma, det er bare så trist at hun ikke fikk oppleve å bli oldemor igjen. 

Nå er jeg kommet langt ut i graviditeten, og tiden har gått så fort. Jeg er glad babyen i magen har 3 oldemødre når han/hun blir født. 3 stolte oldemødre, samt 4 enda stoltere besteforeldre. Jeg kommer jo aldri til å se ungen min de første ukene. Nei, får holde godt fast på ungen, så den ikke bosetter seg på Våg eller på Sinnes. ;) 

Vel, som sagt ble det en litt tankefull kveld, med noen tårer som nå er tørket bort.

Jeg savner bestemor. Verdens tøffeste, snilleste og beste bestemor. 

 

Spent!

Tiden går, kanskje litt for sakte for min del. Jeg er kommet i min 30 svangerskapsuke, bare 10 uker igjen. 10 uker er jo ingenting. Jeg gleder meg. Gleder meg til vannet går, gleder meg til å få rier, gleder meg til turen inn til sykehuset, gleder meg til å se den lille som har bodd i magen min de siste 9 månedene. Vel, greit. GLEDER meg kanskje ikke til alt det, men gruer meg heller ikke til fødselen. Tror kjæresten gruer seg mer enn meg. Jeg er litt spent på hvordan den dagen blir. Den dagen jeg ligger og presser ut et menneske. 

Jeg leste på bloggen til kjæresten her for noen minutter siden, leste et innlegg han hadde skrevet i november i fjor. Her er et lite utdrag:

"Nå får vel jeg riktig nok ingen mammablogg da. Selv om det til tider ser slik ut, er det nok ikke jeg som skal presse ut av meg et avkom. Det får kjæresten ta seg av. Jeg skal heller bidra med mitt ved hennes side under fødselen. Syte å bære meg litt over at hun har seng og jeg må stå. Fortelle henne at jeg har vondt i hodet så hun kan dempe seg litt. Påpeke at hun ikke akkurat ser ut som et fruktfat der hun ligger med beina i alle retninger foran ukjente personer. Finnes mang slags trøst i meg i en vond stund skjønner du."

Jeg ler. Nå. Nå ler jeg. Tror ikke jeg kommer til å gå å hente hodepinetablett for han under fødselen for å si det slik. Haha. Jeg tror heller ikke han kommer til å komme med slike kommentarer. Jeg tror han kommer til å bli litt sjelven i beina, sette seg ned i en stol og sitte der med store øyne mens jeg presser ut ungen vår. Han kommer til å gjøre ALT jeg ber han om. Og det må jeg nesten utnytte. Sier jeg nå. 

Vel, jeg er like spent på hvordan jeg kommer til å være under fødselen. Kommer jeg til å vise en helt ny side av meg selv? Kommer jeg til å ligge å hyle ræva av meg, eller kommer jeg til å være rolig og bare fokusert på jobben jeg har framfor meg? Kommer jordmora til å få seg noen saftige gloser, eller kanskje Daniel får kloremerker fra neglene jeg ikke har? Jeg er spent. Veldig spent. 

Har dere født? Hvordan var dere under fødselen? Monstre? :) 

09.mar.2012

Dagene går sakte nå føler jeg. 

Igår tørka jeg støv og vaska stuegulvet. Ludvig var ikke sen til å sette seg godt tilrette der det for to sekunder siden var rent og fint. Fineste hårete Ludvig. 

Idag hadde jeg planer om å vaske kjøkkengulvet, men akk. Energien er jo borte. Null, nada ingen energi what so ever. Men det er jo utrolig hva musikk kan gjøre. Hadde jeg bare hatt energi nok til å skru på anlegget. Hah. Livet er ikke enkelt ;)

Forandring fryder? Uten tvil.

Jeg har i lengre tid utsatt å dra til frisøren. Jeg visste jeg hadde enorm ettervekst, men jeg har vært godtroende og trodd at det ikke vistes så godt. Kjæresten har jo flere ganger sagt at et frisørbesøk hadde gjort seg, men jeg har liksom ikke hørt på han. Tiden gikk og etterveksten vokste og tuppene ble slitte. Etterhvert begynte det å dra til frisøren å bli flaut. Hva ville frisøren si når hun så hvordan jeg så ut på håret? Kanskje jeg skulle bare ta en rask klipp med kjøkkensaksa? Jeg kunne jo bare vente til babyen var født og.. 

Det var nå i helga jeg innså hvordan jeg så ut. FYTTI KATTA! Ikke hadde jeg sett meg selv i dagslys før. Her kommer et bilde av meg selv slik jeg trodde jeg så ut. Det var slik hårfargen min var på badet hjemme. Greit, var ikke smellvakker, men ikke helt horribelt heller...?


Meg på et bakeri i Bergen.

Nå kommer det værste. Her er et bilde av meg i dagslys i Bergen. Det var da jeg så disse bildene at jeg visste at en forandring måtte gjøres.  


Jeg skjemmes. Dette er jo grunn til å bli singel. Jeg er sikker på at Daniel hadde gått fra meg for lenge siden hadde jeg ikke hatt barnet hans i magen. Ser dere hvor grusomt jeg så ut? Halleluja.. Jeg har ikke ord. 


Kl 10 idag fant jeg ut at jeg måtte bestille meg frisørtime. Ringte ned til Lisbeth, og hun kunne ta imot meg med en gang. Heldigvis. Veldig fornøyd. 

Daniel visste ikke om frisørtimen min, så tror han ble litt positivt overrasket over en ny og bedre Maren som satt i sofaen da han kom ut av dusjen idag. 

"Enj æ som ha måtta levd me å sjett på dæ sånn så du såg ut"...... I know.. Skjerpings. Det skal virkelig ikke bli like lenge til neste frisørbesøk. Håper babyen i magen arver Daniels hårfarge. Jeg er jo grå. 

Gledings!

Det er så masse jeg gleder meg til for tida! 

Idag skal jeg på svangerskapskontroll, noe jeg gleder meg til. Gleder meg til å se hvor stor litjinj har blitt. Håper bare alt ser fint ut, det er jo veldig spennende også på slike kontroller. Vekta blir tatt, urinen blir sjekket, blodtrykket blir kontrollert, magen blir målt. Krysser fingrene for at alt er baaare fint. 

Jeg gleder meg også til etter kontrollen, for da står det pølsegrateng å venter på meg. Haha! De små gleder ;) Da må jeg nesten si jeg gleder meg til jeg kommer hjem fra jobb ikveld også, for da skal jeg varme meg litt pølsegratengrester. Hihi. 

Noe annet jeg gleder meg til er helga. Nå førstkommende helg skal jeg ta meg en tur til Bergen for å besøke Nina. Jeg gleder meg enormt! Jeg skal fly nedover på fredag og oppigjen på søndag. Litt spennende å fly da, men jordmora sier det er helt i orden. For sikkerhets skyld måtte jeg, akkurat idag, selvfølgelig lese om en kvinne som fødte i et fly, bare 27 uker på vei. AKKURAT like mange uker som meg selv. Velvel, typisk. Jeg får bare håpe det går bra. Jeg og Nina skal på kino, spise vårruller og bare kose oss. 

Så gleder jeg meg til å kjøpe inn mer utstyr til knøttet i magen. Littmer klær, smokker, bleier, temperaturmåler osv. 

Så gleder jeg meg SELVFØLGELIG til knøttet blir født. Drømte inatt at jeg skulle føde, at det var straks termin. Men jeg må vel smøre meg med tålmodighet en stund enda. 

Så gleder jeg meg til verdens beste Gunhild kommer hjem igjen. Ingen vet når det blir, men jeg gleder meg uansett. Skal bli godt å se henne igjen, klemme på og prate mye med. Kommer til å mose henne ihjel når jeg ser henne igjen. Hihi. Rart å ha bestejenta si så langt borte. Men hun har det som plommen i egget, så jeg er glad. 

Gleder meg til sommeren kommer. Trilling,isspising og kos. Gleder meg til å se uttrykkene til besteforeldrene og pappan første gangen de ser litjninj. Se hvor glade de er i den lille skapningen jeg har hatt i magen i 9 mnd. 

Har dere noe dere gleder dere til ? :)

Arbeidshelg

Ja, da er det duket for arbeidshelg igjen, to dagvakter på rad. Jeg var på dagvakt idag, og har en igjen. Jeg er sliten, og bekkenplagene blir større. Dette selv om jeg har gått ned til 60% stilling. Måtte bruke en 5 minutter på å komme meg opp fra sofaen og til at jeg klarte å gå i sted. Gotta love bekkenløsning. Herlig. Det var dagens syting.

Ellers så er det lite som skjer. Igår var det duket for Quiz, noe som var veldig morsomt. Greit - vi kom på nest sisteplass da, men jeg er ingen dårlig taper. Kanskje akkurat pga at jeg har tapt mine slag oppigjennom tida. Etter quiz'en igår kjørte jeg kjæresten på pub og jeg selv dro hjem for å finne senga. Litt senere på kvelden kom kjæresten hjem. Etter han hadde lagt seg ble babyen i magen helt vill. Sparket og tok salto i magen min. Søvn ble det ikke selvfølgelig på en stund. Men helt greit å være våken da,når det er sparkene fra babyen som er grunnen. :)

Idag har jeg vært skikkelig slapp. Gidder ikke røre en finger. Og det er godt.

Dro med meg stålampa og speilrefleksen bort til vasken her en dag for å prøve å få noen blinkskudd av dråper. Her er noen av dem. 

Da er det bare å nominere meg for årets kjedeligste blogginnlegg. Fytti, jeg orker ikke lese igjennom det engang, for da sovner jeg. 

Håper dere har ei fin helg.

Les mer i arkivet » Oktober 2015 » August 2015 » Juni 2015
Maren

Maren

27, Hemne

Maren 22 år Samboer med Daniel Aure

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits